Logo

«Norge kan ikke reformere»: Skylder på FN

Stortingsmeldingen om rus skylder på FN for å begrunne at den norske narkotikapolitikken ikke kan endres. Dette er et forsøk på å skjule politisk feighet og handlingslammelse bak en bekvem løgn. Mange land har gjennomført reformer på området, uten at noen av dem har blitt ekskludert fra FN av den grunn. Til gjengjeld har de oppnådd drastisk nedgang i overdoser, mindre uforsiktig omgang med narkotika og høyere livskvalitet blant stoffbrukere.

 

Tekst: Ole Martin Larsen
Illustrasjon: Heidi Suul Næss

Illustrasjon: Heidi Suul Næss

– Det norske forbudet mot innførsel, tilvirkning, oppbevaring, omsetning og bruk av narkotika hviler på tre FN-konvensjoner som Norge har ratifisert. Premissene for norsk politikk legges dermed i stor grad utenfor Norges grenser, heter det i rusmeldingen.

 

Likevel må rusmeldingen medgi at en rekke land har valgt å avkriminalisere. «Historiske og kulturelle forhold kan være grunner til at ulike land velger ulike løsninger», lyder det.

 

Eksotisk

Altså: Norge verken kan eller vil endre politikk – enn si lære av andre land. Når andre land har valgt å reformere, har de trolig lokale, eksotiske grunner for dette. At evidensbaserte (vitenskapelig dokumenterte) metoder i rusomsorgen kan ligge til grunn for reformer, synes å være en fjern tanke for rusmeldingens anonymiserte forfattere:

 

«Regjeringen ser det ikke tilstrekkelig godtgjort at avkriminalisering og/eller legalisering vil redusere narkotikaproblemene. For det første er Norge forpliktet av internasjonale konvensjoner. Ved å legalisere narkotika vil vi sette oss utenfor dette samarbeidet. Omkostningene ved dette er for store. Det er sannsynlig at legalisering ville gjøre narkotika enda mer tilgjengelig og sosialt akseptert».

 

Her foretar forfatterne en logisk saltomortale, ved på to linjer å «glemme» at reformene i en rekke land bygger på avkriminalisering av brukerdoser, ikke legalisering av narkotika. Forfatterne forholder seg konsekvent til de antatte farene ved legalisering, ikke erfaringene med avkriminalisering. Heretter avviser man – med lettvinte, retoriske grep – dem som krever reformer.

 

Samtidig tar man lett på det faktum at de norske brukermiljøene har rikelig tilgang på supergiftige, til dels lovlige, kjemiske erstatninger for organisk baserte narkotiske stoffer: GHB (der bremsevæske er en viktig ingrediens), metamfetamin, syntetisk cannabis osv. i stedet for cannabis, kokain og opium/morfin/heroin.

 

Mennesket bak

«Se meg!» er tittelen på rusmeldingen. Da skulle man tro at den ville gjøre et stort poeng av å se mennesket bak rusproblemet, og ikke bare rusproblemet. Men ved å fortsette den nåværende politikken, ignorerer man de ofte tragiske skjebnene som ligger bak, når mennesker blir rusavhengige. «Du skal bare se å bli rusfri og normal!», lyder – mellom linjene - rusmeldingens arrogante tilbakemelding på sin egen tittel.

 

Byråkratene, tydelig påvirket av norsk moralisme og avholdstankegang, har vridd sine hjerner for å kamuflere at de ikke tør tenke utenfor boksen.

 

Samtidig jobber mange praktikere rundt i landet nettopp med «Se meg!», å hjelpe og støtte menneskene bak rusproblemene. For å sitere Siv Johansen og Even Bernhardsen fra Fauske fra et tidligere intervju. Hun er enhetsleder for helse i kommunen, han er sosionom og jobber på Postveien der mange rusavhengige får hjelp til å holde ut og komme seg videre i livet.

 

– Jeg tror de færreste forstår hva vi jobber med. Mange tror at vi bare kan rydde opp med tvang og lignende. Det er mye naivitet om hva vi har lov til. I virkeligheten handler det om et kjempespekter med mangfold og kompleksitet, sier Siv Johansen.

 

Even Bernhardsen mener det er bortkastet å møte brukerne med moralske pekefingre over at de ruser seg eller hva de ruser seg på.
– Det har de opplevd rikelig av allerede. Man kan bli ganske ydmyk av å høre om all motgangen og traumene de sliter med. Mange besitter samtidig en fascinerende livsvisdom og verdighet. Det gjelder å skape tillit. Da er det mulig å komme videre med å skape håp og en vei tilbake til samfunnet, sier han.

 

– Vi legger stor vekt på å synliggjøre og alminneliggjøre stoffbrukerne, både overfor politikere, medier og befolkning, sier Siv Johansen.

 

Typisk norsk

Å synliggjøre og alminneliggjøre stoffbrukere… Slike tanker var også bærende i rapporten fra Stoltenberg-utvalget i 2010. Rusmeldingen fra 2012 er et direkte mordforsøk på de fleste av de – i norsk sammenheng – nye og modige tankene hos Stoltenberg-utvalget. Dessverre er det mye som tyder på at vi ikke er kommet lenger.

 

– Det er typisk norsk å være god, sa landsmoder Gro i sin tid.

 

– Det er typisk norsk å være blind, kunne en 2012-versjon av sitatet lyde.

 

Som den legendariske, danske Frp-politikeren, nå avdøde Kresten Poulsgaard, i sin tid uttalte fra Folketingets talerstol på sin brede, nordjyske dialekt:

 

– Hwis det er fakta, så benækter a fakta!

 

Fakta er blant annet følgende: Et voksende antall land avkriminaliserer stoffbruk, og overfører det fra den juridiske til den sivile sfæren. Poenget er å møte selvdestruktivt stoffbruk med forebygging og tidlig hjelp, ikke forfølgelse og straff. Rusmeldingen åpner døra bitte litt på klem for slike perspektiver, men hele tida med rusfrihet som mål. Meldingen er blind for at noen ønsker å ruse seg, med legale eller illegale substanser, for å holde ut et vanskelig liv, og vil fortsette med det, uansett politikkens høystemte mål.

 

I en rapport offentliggjort i juli, gjennomgår britiske Release erfaringene fra 21 av landene som har avkriminalisert, og kaller det «en stille revolusjon» mot en mislykket narkotikapolitikk. Release er et ikke-statlig, nasjonalt ekspertorgan for narkotika og narkotikalovgivning. Rapporten kan finnes på http://www.release.org.uk.

 

Europeiske land i rapporten: Armenia, Belgia, Estland, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Russland, Spania, Tsjekkia, Tyskland.

 

Sør-Amerika: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Mexico, Paraguay, Peru, Uruguay.

 

Dessuten en rekke delstater I USA og Australia.

 

De nevnte landene har til dels vidt forskjellige definisjoner på hva som er «små kvanta» av narkotika til eget bruk – og altså ikke gjenstand for strafforfølgelse – og vidt forskjellig tilgang på forebygging og behandling.

 

Rapporten nevner imidlertid ingen land i Afrika eller Asia. Flere asiatiske land har – med nøyaktig samme FN-begrunnelse som Norge – dødsstraff for besittelse av narkotika. Andre land sender brukere i arbeidsleir på ubestemt tid. Behandling er et ukjent begrep.

 

Sverige kjører en enda strengere nulltoleranselinje enn Norge. Den svenske avisen Expressen siterte i sommer en rapport fra HRI, Harm Reduction International, som har rådgivende status hos FNs sosiale og økonomiske råd. HRI forteller at FNs narkotikaorgan UNODC bruker millioner fra giverland, deriblant Sverige, til å utvide kapasiteten i arbeidsleirer for stoffbrukere i Vietnam, Laos og Kina. Expressen kritiserer på lederplass UNODC og den svenske regjeringen når de hevder å ha en human innstilling til brukernes situasjon og behandlingsbehov.

 

Ingen katastrofe

Rapporten fra Release konkluderer blant annet med følgende:

 

– Avkriminalisering er en bærekraftig politisk mulighet. Avkriminalisering har ikke vært den katastrofen mange har hevdet og fortsetter å hevde. Som påvist i denne rapporten, tenderer restriktive land til å ha høyt forbruk av narkotika og omvendt. Men diskusjonen slutter ikke her. Det må forskes mer på hvordan vi mest effektivt kan redusere skadelig stoffbruk og oppnå et rettferdig og helsepolitisk fornuftig resultat, heter det i rapporten.

 

Det burde være unødvendig å nevne at det nesten utelukkende er brukere og småselgere – og en sjelden gang smuglere som blir strafforfulgt. De store fiskene sitter høyt hevet over slikt, med mange ledd mellom seg og brukerne på gata.

 

Den norske rusmeldingen som kom nesten på dagen én måned før den britiske rapporten fra Release, synes å stamme fra en annen planet:

 

«Et formål med kriminalisering er det allmennpreventive… Straffbarheten gir også en inngangsport til bakmenn og den organiserte kriminaliteten knyttet til den illegale narkotikaomsetningen».

 

Et hjertesukk kom fra en rusavhengig Ekko-selger, om angivelig hensynsløst grådige og kyniske bakmenn oppe i åsen:

 

– Bodø har Norges dyreste og dårligste narkotika. Bakmennene kjøper den billigste dritten de kan få tak i og selger dyrt til oss. De gir blaffen i at vi blir syke av djevelskapet de selger. Men vi blir straffet!

 

Medienes rolle

Så kan man lure på hvorfor norske medier ikke har grepet fatt i den åpenlyse bløffen som den narkotikapolitiske delen av rusmeldinga bygger på. OK, den kom i agurktida. Men likevel.

 

Klassekampen brakte nylig en kronikk av professor Arne Johan Vetlesen om medienes slappe innsats i vitenskapelige spørsmål. I dette tilfellet klimakrisen, men poenget kan overføres direkte til narkotikapolitikken:

 

Når journalister siterer vitenskapelige kilder, frykter de ofte å bli overkjørt av eksperter som har sin egen agenda. Derfor må de også sitere «motekspertise» i form av såkalte klimaskeptikere, for å gi inntrykk av balanse og dekke over egen mangel på kunnskap.

 

Så også i narkotikapolitikken. Derfor blir pressen lett talerstol for mørkemenn og -kvinner som mener narkotikabruk skyldes en moralsk brist som kan kureres med tukt og tvang, og enda mer av den samme politikken som vi i Norge har mislyktes så grundig med gjennom en generasjon. 

© 2011 Riktig Spor • Publiseringsløsning: Seria